Livslengten

Jeg leste nettopp et blogginnlegg fra sjefsengel. Det ga meg lyst til å skrive noen betraktninger fra egne opplevelser. Men jeg innså raskt at mine tanker var for omfattende til å få plass i et lite kommentarfelt.

Som sjefsengel har jeg også hatt ganske klare formeninger om aktiv dødshjelp. At det må brukes med ytterst forsiktighet, men at det i noen situasjoner kunne være det rette og redusere lidelser. Det finnes mange muligheter for misbruk og misforståelser. Hennes blogg var tankevekkende og fikk meg til å se tilbake på en situasjon jeg selv har vært nær innpå.

Min kjæreste gjennom mange år og moren til mine barn døde for noen år siden etter mange års sykdom. Alt for tidlig og alt for midt i et aktivt og levende liv. Hun var et av de mest livskraftige og livsbejublende menneskene jeg har kjent. Hennes kjærlighet til livet, sine barn, familie og venner var nærmest grenseløs. Gjennom hennes sykdomsperiode hadde vi mange tilbakeslag hvor tanken på at hennes liv kunne bli kortere enn mitt kom påtrengende nært på oss. Hver gang la vi oss ned på sengen og pratet ut om følelsene som veltet gjennom våre hoder. For hver gang ble tankene mindre teoretiske og mer og mer realitetsorienterende. Hvis gikk over til kanskje og til slutt til når.

Hun tok det med en ro og verdighet jeg misunte henne. Selv i dag er tanken på å skulle dø en skremmende tanke jeg helst ikke bruker tid og energi på. Vi snakket om hvilke alternative behandlingsmåter som fantes. Om det ville være verdt pengene og tiden som måtte brukes på det. Muligheten for helbred var liten og det ville i beste fall være snakk om forlengelse. Hun konkluderte med at hun heller ville leve den tiden hun hadde igjen med kvalitet og kjærlighet rundt seg enn å forlenge livet ved å tilbringe dem på helseinstitutter i utlandet og samtidig påføre oss stor gjeld. Det var kanskje en for fornuftig tanke, men den var riktig for henne.

For henne ble dette en virkelighet hun måtte forholde seg til. For meg ble det vanskelig å forstå rekkevidden av. Så jeg tok på meg ansvarlighetskappen og skapte på den måten avstand til realiteten. Jeg tok rollen som informasjonssjef, som psykiater for henne og hennes familie, venner og andre som trengte noen å snakke med. Jeg tok rollen som ansvarlig pappa og kommende alenefar. Til slutt ble jeg også medansvarlig for forkortelsen av hennes liv.  En rolle jeg ikke ante noe om når hun flyttet inn på Hospice, først for å rehabiliteres, men etter hvert for å avslutte livet.

Så vekker denne bloggingen opp igjen tanker og refleksjoner over det som skjedde der. Tanker om en uendelig nær kjæreste som endrer personlighet. Som ikke lenger er den nære kjæresten, den morsomme og elskelige moren. Som endres til en sliten, egoistisk og innadvendt fremmed. Det er som store deler av livet mitt ligger der for døden. Vår historie. Så dør historien og igjen ligger en person jeg glimtvis kan kjenne igjen. I små øyeblikk kommer ironien og humoren tilbake, men mest av alt er jeg på jobb som omsorgsarbeider for en jeg ikke kjenner så godt og har begynt prosessen med å gå videre i mitt og barnas liv.

Jeg gjør ”jobben” med respekt og kjærlighet til personen jeg kjente, til livet vi har levd og opplevelsene vi har delt. Likevel føles det etter hvert som et slit. Tanker om at det ikke var henne verdig å ligge der. At det hadde få kvaliteter. At hennes ettermæle hos barna ikke burde bli den slitne, ukjente og avvisende personen som lå der.

Likevel fortsatte hun å leve. Hennes automatiske refleks for å overleve var utrolig sterk. Jeg snakket med englene rundt oss, pleierne som gjorde hva de kunne for å bevare en verdighet og kvalitet midt oppe i en vanskelig avslutning. De var også overrasket over hennes livskraft. Hvordan hun tok seg sammen og plutselig kunne glimte til når noen kom på besøk.

Jeg tenkte på hvordan vi en gang hadde fleipet om at hun kom til å få noen medisiner som virket så bra på henne at hun overlevde oss alle. At hennes etterkommere kom til å være så lei av henne og hennes livskraft at de lurte på hvordan de skulle klare å kvitte seg med den fæle gamle dama når hun nærmet seg 160.

I noen av diskusjonene med lege og pleiere snakket vi litt om slitet og påkjenningen for oss som sto rundt henne og som var ”på vakt” nærmest døgnet rundt. Vi snakket om at det var stor sjanse for at det ville oppstå komplikasjoner eller bisykdommer og hva vi i så fall skulle gjøre. For så vidt var behandlingen avsluttet for lengst. Det gjensto kun paliativ pleie

Sammen ble vi enig om at dersom komplikasjoner oppsto, skulle vi ikke behandle dette. Vi valgte altså å ikke forlenge livet om nødvendig. Ikke aktiv dødshjelp, men passiv. Og hun det gjaldt ble ikke spurt. Fordi vi ikke klarte å kommunisere med henne lenger der hun lå i en morfindøs og sov det meste av tiden.

Så kommer alle betraktningene og studiene i Sjefsengels innlegg. Vurderingene hennes som absolutt vekker til ettertanke. Så lenge resultatet er livsforkortende er det egentlig ikke så stor forskjell på aktiv og passiv dødshjelp. Jeg kan være enig i mange av hennes tanker. Samtidig ville jeg nok ikke valgt annerledes i dag.

Det vanskelige spørsmålet er om det var min rasjonelle og kloke kjæreste som ønsket å fortsette å leve eller om det var hennes sterke kropp som kjempet i mot og forlenget hennes lidelser?

Hvordan det gikk? Hun fikk lungebetennelse og døde etter en uke uten behandling av lungebetennelsen. Jeg husker natten hvor pusten stoppet – lenge – før hun trakk pusten tungt en siste gang og utåndet. Et liv var over. Et samliv og vår historie var ved veis ende. Det var tid for å gå videre alene, jeg og barna. Jeg husker både lettelsen og alle de triste samtalene jeg hadde utover morgenen etter hvert som jeg ringte for å fortelle det. Lettelse over at hennes lidelser var over. Lidelser som aldri kunne vært overvunnet, men kanskje utsatt. Og lettelse over slitet som var over. At det var tid for meg og barna til å ta vare på hverandre i stedet for mamma. Og trøsten i de triste samtalene. Å kunne si det høyt mange ganger.

Jeg husker også en samtale med litt fjerne venner som noen uker tidligere hadde snakket om at det var nå vi hadde henne her og at det gjaldt å ha henne så lenge vi kunne. Og jeg som ble provosert av det de sa. At det var lett å si for noen som kom på et kort besøk hvor hun skjerpet seg og blomstret opp. At de ikke så hverdagene med slitet – hennes slit og smerter, vårt slit og barna som begynte å bli lei av å ”måtte” besøke mamma som bare lå der.

Hvor bringer dette meg? Jeg er fortsatt usikker. Det finnes så mange måter å se det på. Og det er lett å se at det kan misbrukes. Men det har også noe med verdighet å gjøre. Og livslyst. Og på den andre siden. Har hensynet til de rundt noe å si når det gjelder et menneskes liv?