It’s a rich man’s world

Muligens er jeg bare ekstra oppmerksom på de små gleder for tiden. Jeg har lyst til å dele med dere en varmende opplevelse jeg hadde med juniorjunior for en tid tilbake. Jeg skulle trene og han trengte nye støvler. Vi hadde snakket om det en stund, og så ville han være med på Storsenteret når jeg skulle trene. Vi dro litt tidligere så vi skulle rekke å titte litt.

Vel fremme på Storsenteret rakk vi såvidt innom en skobutikk før fattern måtte løpe på trening. Juniorjunior skulle titte litt til og fikk litt penger for å kunne kjøpe seg noe hyggelig mens han ventet. Siden min trening ikke var ferdig før senteret var stengt, skulle han vente på meg på Burger King. Og jeg forsto at han hadde store forventninger til å kjøpe seg en Bkool Icecream.

Vel ute av dusjen etter en hard og god treningsøkt hørte jeg telefonen ringe. Han satt på Burger King og ventet – lurte på når jeg kom. Tydeligvis ferdigventet og isen helt sikkert godt fortært. Jeg ba han komme meg i møte så han hadde noe å fordrive tiden med.

Et par svinger nedover rullebåndet møtte jeg han. Han kom smilende og fornøyd mot meg “Nå er jeg mett!!” var det første han sa. Jeg spurte hva han hadde gjort, og smilte bredt inni meg når jeg hørte hva han fortalte. Jeg kunne kjenne igjen den enorme følelsen av makt og kjøpekraft fra jeg selv var liten og hadde fått en hel oransje ti-kroneseddel å handle for på tur. En hel liten formue som måtte disponeres fornuftig fordi den sannsynligvis skulle vare en hel helg.

Nå har vi en litt annen kjøpekraft og jeg hadde ikke noe mindre enn 200 kroner å gi han før vi skiltes. De var sikkert forduftet. Han hadde kjapt løpt innom et par skobutikker for å se (sikkert for å kunne rettferdiggjøre litt forbruk). Så hadde han kjøpt seg en kakao på Kaffepikene. Man velger selvsagt sine vannhull med omhu. Etter å ha fortært denne vår deilige, varme favorittdrikk bar det rett på Mamma Mia hvor han visste at de lager god Smoothie!. Ikke før hadde han rukket å helle nedpå (gjør man det med Smoothies?) så forsto han at han ikke hadde mer enn tiden og veien hvis han skulle rekke å få i seg isen før treningen min var over.

Ingen tid å miste og ingen penger å spare kan kanskje stå som konklusjon på denne lille fortellingen, som hverken har god moral eller noe spesielt godt sluttpoeng. Bare en far som merker det kiler litt ekstra i magen av å høre fortellingen fra en fornøyd sønn som hadde hatt en hel time til rådighet og penger som brant i lomma. En far som kan kjenne på den deilige følelsen av makt. Og ikke minst en far som kan kjenne på den litt kvalme følelsen etter å ikke ha klart å begrense seg, men bare måtte smake alle de gode smakene han visste fantes der til tross for at magen forlengst hadde gitt beskjed om at den egentlig var mett.

Den kvelden satte jeg meg ned og nøt minnene om barndom, smilende og 200 kroner fattigere. Og i sengen lå en sønn med litt tung mage og forsøkte å sove.