Illusjoner

Jeg har vært her før og nå er jeg her igjen. Livet tas opp til vurdering. Tittes gjennom. Ristes litt på. Sjekker om noe faller ut, om det er noen hull her og der. Med hvilke forventninger? At det skal fremstå som en perfekt, blank og fin fasade? Varmt og behagelig? Neida, jeg har erfart at livet kan komme med overraskelser. Både positive og negative. At det er det som skaper oss. At livets vei er kunnskap og erfaringer. At det er det som former oss og gjør det til et liv.

Som en av mine favorittforfattere, Leonard Cohen sier det: There’s a crack in everything, That’s how the light get’s in. Noen av oss tenker litt for mye. Jeg er kanskje en av dem. Men samtidig er jo det meg. Jeg ville vært en annen hvis jeg ikke hadde gjort det. Så har jeg tenkt litt da etter å ha ristet og tittet.

Og det hele blir så hult. Jeg er en newbie som blogger og kvitrer. Men jeg er en erfaren nettbruker. Mange ganger har jeg deltatt aktivt på sosial nettsteder, hygget meg med å kommentere, få kommentarer, kanskje en gang i mellom en PM. Jeg kan kose meg med flørt frem og tilbake, dele fantasier, lekenhet. Jeg føler noen nærmest som venner, eller i hvert fall nær omgangskrets – noen jeg deler noe med. Kanskje er det der sårbarheten ligger.

I det jeg logger meg av, blir det veldig stille og tomt. Nærheten blir langt, langt borte. Og hvis jeg ikke selv er aktiv hele tiden, stilner det fort av. Ingen kommentarer, ingen meldinger. Så er jeg kanskje for sårbar. Når jeg registrerer meg på slike steder er det for å ha det morsomt. Flørte. Erstatte tap med nye vennskap, kanskje en flørt eller fjorten. Og det får jeg som regel. Noen kommer kanskje til å vare. Noen fløy forbi en kort stund. Men plutselig er det noen av innleggene og diskusjonene jeg deltar i som vekker meg. Får meg til å stille spørsmål, riste og sjekke hva som faller ut. Kjenne på tap, savn og lengsler.

Jeg begynner å innse at jeg trenger noe mer enn det jeg får her inne. Det er ikke nok med en flørt, en morsom kommentar, en pirrende PM. Jeg vil ha mer. Jeg savner å ha en flørt som innebærer at noen tar på meg – og mener noe med det. Er det det virkelige liv som kaller? Blir det for mange fantasier og illusjoner? Er jeg bare en illusjon? Jeg vet at noen ville laget et fint dikt av dette.

Jeg klarer nok ikke å si det noe finere enn min helt, Commander Cohen:

The ponies run, the girls are young,
The odds are there to beat.
You win a while, and then it’s done –
Your little winning streak.
And summoned now to deal
With your invincible defeat,
You live your life as if it’s real,
A Thousand Kisses Deep.

And sometimes when the night is slow,
The wretched and the meek,
We gather up our hearts and go,
A Thousand Kisses Deep.