The loser standing small

Noen tanker jeg skrev etter å ha vært på kino i fjor høst. Skriveriet ble vekket til live igjen etter en kvitring nettopp.

Sammen med barn og venner benket jeg meg på første benk for å se sommerens gladfilm, Mamma Mia!

På lerretet utspilte det seg et syltynt plott, kun reddet av overraskende skuespillere og en endeløs rekke sjarmerende slagere fra min tidlige ungdomstid. Da var det jeg merket det.

I don’t wanna talk
About the things we’ve gone through
Though it’s hurting me
Now it’s history
I’ve played all my cards
And that’s what you’ve done too
Nothing more to say
No more ace to play

Jeg satt der, resiterte tekstene inni meg (hadde fått streng beskjed fra min yngste sønn om at det var dødsflaut om jeg sang så noen hørte det).

The winner takes it all
The loser standing small
Beside the victory
That’s her destiny

I was in your arms
Thinking I belonged there
I figured it made sense
Building me a fence
Building me a home
Thinking I’d be strong there
But I was a fool
Playing by the rules

Plutselig smilte jeg ikke lenger. Jeg satt der og kjente på disse tekstene. Overraskende mange av dem var melankolske, handlet om brutt kjærlighet. Tankene fløt av gårde. Smerten var til å ta og føle på. Tårene var ikke langt unna.

The gods may throw a dice
Their minds as cold as ice
And someone way down here
Loses someone dear
The winner takes it all
The loser has to fall
It’s simple and it’s plain
Why should I complain.

Så er spørsmålet. Er det på tide å ta livet opp til vurdering når du føler at de fleste tekstene i Mamma Mia snakker til deg og gjør deg melankolsk og mollstemt?

I don’t wanna talk
If it makes you feel sad
And I understand
You’ve come to shake my hand
I apologize
If it makes you feel bad
Seeing me so tense
No self-confidence
But you see
The winner takes it all

Men litt hjalp det når vi var to foreldre som tok revansjon og og sang høyt mens vi kledde på oss og våre respektive barn så beskjemmet bort og hadde mest lyst til å forsvinne i gulvet:

I’m nothing special, in fact I’m a bit of a bore
If I tell a joke, you’ve probably heard it before
But I have a talent, a wonderful thing
‘Cause everyone listens when I start to sing
I’m so grateful and proud
All I want is to sing it out loud

Den store melankoliker Jan Eggum sa en gang når han ble spurt hvordan han hadde klart å skrive så mange sterke tekster: “Me lankoli kommer du langt.” Jeg vet ikke jeg…