A kind of Christmas card

Julen 2008

Kjæreste deg!

Det er snart 3 ½ år siden du forlot oss. Det er vanskelig å skrive kloke, vakre ord om det livet jeg lever nå. Til det er mine tanker altfor mange og komplekse. Men jeg har lyst til å fortelle deg så mange ting. Om barna, om mitt liv nå. Om jobb, om bikkja.

Noe av det har jeg lyst til å fortelle deg for å trøste og berolige deg. Noe savner jeg å kunne dele med deg. Fortelle deg så du på din kloke måte kan hjelpe meg å finne løsninger. Selv om det nå ikke lenger er løsninger for oss, men for meg og barna. Og så savner jeg så veldig den flotte kjæresten som trodde så veldig på meg. Som skrøt av meg i øst og vest. På mange måter var vi perfekte for hverandre. Eller – du var i hvert fall perfekt for meg der du bygde og holdt min selvtillit vedlike, uansett hva jeg gjorde. Og jeg var så stolt av å være din kjæreste at jeg gjorde tilsvarende. Jeg gjør det enda innimellom. Det å ha vært din kjæreste og utvalgte gjennom alle disse årene gjør det nesten umulig for meg å klare å finne noen å dele livet videre med. Nå burde du smile og være stolt. Det er jeg over å ha vært din kjæreste. Men mitt liv går videre.

Du sa mange ganger at du ikke ville at jeg skulle finne en ny kjæreste etter deg. Jeg vet det hadde med sjalusi å gjøre og at du innerst inne ikke ville at det skulle være sånn. Det sier i hvert fall dine venner. Men jeg er nok ikke laget for å være alene. Det gjør meg bare ulykkelig. Jeg klarer ikke å finne roen. Jeg vil ha noen å dele tanker med, noen å være fysisk tett inntil, noen å dele opplevelser med. Noen å være stolt av, noen som er stolt av meg. Noen å spørre om råd, ikke alltid for å følge dem, men fordi det å forklare en problemstilling  i seg selv kan hjelpe til å få orden på tankene.

Du satte en høy standard for et kjæresteforhold. Det gjør det vanskelig å finne noen som er bra nok etter å ha vært kjæresten din. Vi var et vi! Og jeg skjønner etter hvert at det var noe unikt, noe man kanskje bare finner en gang i livet. Samtidig gjør det å ha opplevd et slikt vi at det å være bare jeg føles ufullstendig og tomt. Det er ikke lett å finne den andre halvdelen av et nytt vi. For jeg er kresen etter å ha vært vi med deg.  Og nå begynner jeg å tro at jeg først må finne ut av jeg før jeg klarer å bli et nytt vi.

Husker du kjære hvor mange ganger vi hadde samtaler om barna og deres fremtid? Hvordan vi var enige om det aller meste. Om å være rause og gi masse kjærlighet. Gi dem tillit til å ta sine egne valg. Alltid støtte dem på det, men likevel forsøke å veilede dem. Husker du hvordan vi hver gang du fikk tilbakefall hadde samtaler hvor jeg måtte trygge deg på at jeg skulle klare den jobben alene når du ble borte?

Det er det største ansvaret jeg noen gang har tatt på meg. Og det tynger meg enda. Selv om jeg vil det samme som deg for barna, og både tror og håper at jeg skal klare det er det ansvaret overfor deg som tynger meg. Og fordi svigermor og svigerfar er der hele tiden. En fantastisk støtte, men også ofte en klamp om foten. Fordi de også føler forpliktelse til å ivareta deg og er kloke mennesker som vil godt. Men de er likevel ikke deg. Du skjønner nok dette bedre enn noen annen som har vokst opp med dem. Hvordan de kan være bestemte og tro de vet  – f eks hvordan du ville tenkt. Jeg husker enda med gru hvordan svigerfar sto ved graven din første julaften etter at du døde og tok på seg ansvaret for å ta vare på barna på vegne av deg. Det er vanskelig å si i mot en sånn stund.

Selv om jeg mange ganger er i tvil om hva jeg driver på med, går det bra med barna. Yngstemann har du vel aldri vært bekymret for. Det er det heller ingen grunn til. Han fortsatte å danse og er supersosial med de fleste. Nå er han aktiv med barneteater og har allerede hatt flere store roller hvor han blomstrer og spiller ut hele seg. Du ville vært så stolt!!! Og med god grunn forresten, for han får bare flotte tilbakemeldinger fra alle jeg har snakket med. Både de som har sett han og de som jobber i teateret.

Han klarer seg som alltid godt på skolen også. Dvs – sånn passe som elev, men er ikke involvert i noen konflikter og venn med alle. Der likner han vel oss begge.

Eldstemann er også en grei gutt. Eller ung mann bør jeg vel kalle han etter hvert. Han har blitt stor. Høyere enn meg. Han er lat, men forstår mer av viktigheten med oppgaver hjemme. Heldigvis er han i opposisjon til lillebror og tar plass. Det har vi jo snakket en del om, at lillebror har tatt altfor stor plass hjemme hos oss med alle sine ting. Både den sosiale siden, men også den sinte.

Etter tre veldig vanskelige år på ungdomsskolen er det nå morsomt å se hvordan han blomstrer på videregående. Går på Media og kommunikasjon. Og han har stort talent. Ønsker å bli regissør. Det er viktig med drømmer og ambisjoner.

Det er både rart og naturlig å skrive dette til deg. Vite at du aldri vil lese eller høre det. For nå går mitt liv videre. Flere og flere valg tas uten tanke på hva du ville, men på hvordan vårt liv er – nå!

Huset vårt fylles snart opp av alle dine juleengler. Hvem av dem vil du være? For så brutal er verden. Ditt liv er over. Våre liv går videre. Uansett hvor mye vi skulle ønsket det annerledes så er du historie. En viktig del av vår historie, men for alltid noe som var…

M.

Livslengten

Jeg leste nettopp et blogginnlegg fra sjefsengel. Det ga meg lyst til å skrive noen betraktninger fra egne opplevelser. Men jeg innså raskt at mine tanker var for omfattende til å få plass i et lite kommentarfelt.

Som sjefsengel har jeg også hatt ganske klare formeninger om aktiv dødshjelp. At det må brukes med ytterst forsiktighet, men at det i noen situasjoner kunne være det rette og redusere lidelser. Det finnes mange muligheter for misbruk og misforståelser. Hennes blogg var tankevekkende og fikk meg til å se tilbake på en situasjon jeg selv har vært nær innpå.

Min kjæreste gjennom mange år og moren til mine barn døde for noen år siden etter mange års sykdom. Alt for tidlig og alt for midt i et aktivt og levende liv. Hun var et av de mest livskraftige og livsbejublende menneskene jeg har kjent. Hennes kjærlighet til livet, sine barn, familie og venner var nærmest grenseløs. Gjennom hennes sykdomsperiode hadde vi mange tilbakeslag hvor tanken på at hennes liv kunne bli kortere enn mitt kom påtrengende nært på oss. Hver gang la vi oss ned på sengen og pratet ut om følelsene som veltet gjennom våre hoder. For hver gang ble tankene mindre teoretiske og mer og mer realitetsorienterende. Hvis gikk over til kanskje og til slutt til når.

Hun tok det med en ro og verdighet jeg misunte henne. Selv i dag er tanken på å skulle dø en skremmende tanke jeg helst ikke bruker tid og energi på. Vi snakket om hvilke alternative behandlingsmåter som fantes. Om det ville være verdt pengene og tiden som måtte brukes på det. Muligheten for helbred var liten og det ville i beste fall være snakk om forlengelse. Hun konkluderte med at hun heller ville leve den tiden hun hadde igjen med kvalitet og kjærlighet rundt seg enn å forlenge livet ved å tilbringe dem på helseinstitutter i utlandet og samtidig påføre oss stor gjeld. Det var kanskje en for fornuftig tanke, men den var riktig for henne.

For henne ble dette en virkelighet hun måtte forholde seg til. For meg ble det vanskelig å forstå rekkevidden av. Så jeg tok på meg ansvarlighetskappen og skapte på den måten avstand til realiteten. Jeg tok rollen som informasjonssjef, som psykiater for henne og hennes familie, venner og andre som trengte noen å snakke med. Jeg tok rollen som ansvarlig pappa og kommende alenefar. Til slutt ble jeg også medansvarlig for forkortelsen av hennes liv.  En rolle jeg ikke ante noe om når hun flyttet inn på Hospice, først for å rehabiliteres, men etter hvert for å avslutte livet.

Så vekker denne bloggingen opp igjen tanker og refleksjoner over det som skjedde der. Tanker om en uendelig nær kjæreste som endrer personlighet. Som ikke lenger er den nære kjæresten, den morsomme og elskelige moren. Som endres til en sliten, egoistisk og innadvendt fremmed. Det er som store deler av livet mitt ligger der for døden. Vår historie. Så dør historien og igjen ligger en person jeg glimtvis kan kjenne igjen. I små øyeblikk kommer ironien og humoren tilbake, men mest av alt er jeg på jobb som omsorgsarbeider for en jeg ikke kjenner så godt og har begynt prosessen med å gå videre i mitt og barnas liv.

Jeg gjør ”jobben” med respekt og kjærlighet til personen jeg kjente, til livet vi har levd og opplevelsene vi har delt. Likevel føles det etter hvert som et slit. Tanker om at det ikke var henne verdig å ligge der. At det hadde få kvaliteter. At hennes ettermæle hos barna ikke burde bli den slitne, ukjente og avvisende personen som lå der.

Likevel fortsatte hun å leve. Hennes automatiske refleks for å overleve var utrolig sterk. Jeg snakket med englene rundt oss, pleierne som gjorde hva de kunne for å bevare en verdighet og kvalitet midt oppe i en vanskelig avslutning. De var også overrasket over hennes livskraft. Hvordan hun tok seg sammen og plutselig kunne glimte til når noen kom på besøk.

Jeg tenkte på hvordan vi en gang hadde fleipet om at hun kom til å få noen medisiner som virket så bra på henne at hun overlevde oss alle. At hennes etterkommere kom til å være så lei av henne og hennes livskraft at de lurte på hvordan de skulle klare å kvitte seg med den fæle gamle dama når hun nærmet seg 160.

I noen av diskusjonene med lege og pleiere snakket vi litt om slitet og påkjenningen for oss som sto rundt henne og som var ”på vakt” nærmest døgnet rundt. Vi snakket om at det var stor sjanse for at det ville oppstå komplikasjoner eller bisykdommer og hva vi i så fall skulle gjøre. For så vidt var behandlingen avsluttet for lengst. Det gjensto kun paliativ pleie

Sammen ble vi enig om at dersom komplikasjoner oppsto, skulle vi ikke behandle dette. Vi valgte altså å ikke forlenge livet om nødvendig. Ikke aktiv dødshjelp, men passiv. Og hun det gjaldt ble ikke spurt. Fordi vi ikke klarte å kommunisere med henne lenger der hun lå i en morfindøs og sov det meste av tiden.

Så kommer alle betraktningene og studiene i Sjefsengels innlegg. Vurderingene hennes som absolutt vekker til ettertanke. Så lenge resultatet er livsforkortende er det egentlig ikke så stor forskjell på aktiv og passiv dødshjelp. Jeg kan være enig i mange av hennes tanker. Samtidig ville jeg nok ikke valgt annerledes i dag.

Det vanskelige spørsmålet er om det var min rasjonelle og kloke kjæreste som ønsket å fortsette å leve eller om det var hennes sterke kropp som kjempet i mot og forlenget hennes lidelser?

Hvordan det gikk? Hun fikk lungebetennelse og døde etter en uke uten behandling av lungebetennelsen. Jeg husker natten hvor pusten stoppet – lenge – før hun trakk pusten tungt en siste gang og utåndet. Et liv var over. Et samliv og vår historie var ved veis ende. Det var tid for å gå videre alene, jeg og barna. Jeg husker både lettelsen og alle de triste samtalene jeg hadde utover morgenen etter hvert som jeg ringte for å fortelle det. Lettelse over at hennes lidelser var over. Lidelser som aldri kunne vært overvunnet, men kanskje utsatt. Og lettelse over slitet som var over. At det var tid for meg og barna til å ta vare på hverandre i stedet for mamma. Og trøsten i de triste samtalene. Å kunne si det høyt mange ganger.

Jeg husker også en samtale med litt fjerne venner som noen uker tidligere hadde snakket om at det var nå vi hadde henne her og at det gjaldt å ha henne så lenge vi kunne. Og jeg som ble provosert av det de sa. At det var lett å si for noen som kom på et kort besøk hvor hun skjerpet seg og blomstret opp. At de ikke så hverdagene med slitet – hennes slit og smerter, vårt slit og barna som begynte å bli lei av å ”måtte” besøke mamma som bare lå der.

Hvor bringer dette meg? Jeg er fortsatt usikker. Det finnes så mange måter å se det på. Og det er lett å se at det kan misbrukes. Men det har også noe med verdighet å gjøre. Og livslyst. Og på den andre siden. Har hensynet til de rundt noe å si når det gjelder et menneskes liv?

It’s a rich man’s world

Muligens er jeg bare ekstra oppmerksom på de små gleder for tiden. Jeg har lyst til å dele med dere en varmende opplevelse jeg hadde med juniorjunior for en tid tilbake. Jeg skulle trene og han trengte nye støvler. Vi hadde snakket om det en stund, og så ville han være med på Storsenteret når jeg skulle trene. Vi dro litt tidligere så vi skulle rekke å titte litt.

Vel fremme på Storsenteret rakk vi såvidt innom en skobutikk før fattern måtte løpe på trening. Juniorjunior skulle titte litt til og fikk litt penger for å kunne kjøpe seg noe hyggelig mens han ventet. Siden min trening ikke var ferdig før senteret var stengt, skulle han vente på meg på Burger King. Og jeg forsto at han hadde store forventninger til å kjøpe seg en Bkool Icecream.

Vel ute av dusjen etter en hard og god treningsøkt hørte jeg telefonen ringe. Han satt på Burger King og ventet – lurte på når jeg kom. Tydeligvis ferdigventet og isen helt sikkert godt fortært. Jeg ba han komme meg i møte så han hadde noe å fordrive tiden med.

Et par svinger nedover rullebåndet møtte jeg han. Han kom smilende og fornøyd mot meg “Nå er jeg mett!!” var det første han sa. Jeg spurte hva han hadde gjort, og smilte bredt inni meg når jeg hørte hva han fortalte. Jeg kunne kjenne igjen den enorme følelsen av makt og kjøpekraft fra jeg selv var liten og hadde fått en hel oransje ti-kroneseddel å handle for på tur. En hel liten formue som måtte disponeres fornuftig fordi den sannsynligvis skulle vare en hel helg.

Nå har vi en litt annen kjøpekraft og jeg hadde ikke noe mindre enn 200 kroner å gi han før vi skiltes. De var sikkert forduftet. Han hadde kjapt løpt innom et par skobutikker for å se (sikkert for å kunne rettferdiggjøre litt forbruk). Så hadde han kjøpt seg en kakao på Kaffepikene. Man velger selvsagt sine vannhull med omhu. Etter å ha fortært denne vår deilige, varme favorittdrikk bar det rett på Mamma Mia hvor han visste at de lager god Smoothie!. Ikke før hadde han rukket å helle nedpå (gjør man det med Smoothies?) så forsto han at han ikke hadde mer enn tiden og veien hvis han skulle rekke å få i seg isen før treningen min var over.

Ingen tid å miste og ingen penger å spare kan kanskje stå som konklusjon på denne lille fortellingen, som hverken har god moral eller noe spesielt godt sluttpoeng. Bare en far som merker det kiler litt ekstra i magen av å høre fortellingen fra en fornøyd sønn som hadde hatt en hel time til rådighet og penger som brant i lomma. En far som kan kjenne på den deilige følelsen av makt. Og ikke minst en far som kan kjenne på den litt kvalme følelsen etter å ikke ha klart å begrense seg, men bare måtte smake alle de gode smakene han visste fantes der til tross for at magen forlengst hadde gitt beskjed om at den egentlig var mett.

Den kvelden satte jeg meg ned og nøt minnene om barndom, smilende og 200 kroner fattigere. Og i sengen lå en sønn med litt tung mage og forsøkte å sove.

Illusjoner

Jeg har vært her før og nå er jeg her igjen. Livet tas opp til vurdering. Tittes gjennom. Ristes litt på. Sjekker om noe faller ut, om det er noen hull her og der. Med hvilke forventninger? At det skal fremstå som en perfekt, blank og fin fasade? Varmt og behagelig? Neida, jeg har erfart at livet kan komme med overraskelser. Både positive og negative. At det er det som skaper oss. At livets vei er kunnskap og erfaringer. At det er det som former oss og gjør det til et liv.

Som en av mine favorittforfattere, Leonard Cohen sier det: There’s a crack in everything, That’s how the light get’s in. Noen av oss tenker litt for mye. Jeg er kanskje en av dem. Men samtidig er jo det meg. Jeg ville vært en annen hvis jeg ikke hadde gjort det. Så har jeg tenkt litt da etter å ha ristet og tittet.

Og det hele blir så hult. Jeg er en newbie som blogger og kvitrer. Men jeg er en erfaren nettbruker. Mange ganger har jeg deltatt aktivt på sosial nettsteder, hygget meg med å kommentere, få kommentarer, kanskje en gang i mellom en PM. Jeg kan kose meg med flørt frem og tilbake, dele fantasier, lekenhet. Jeg føler noen nærmest som venner, eller i hvert fall nær omgangskrets – noen jeg deler noe med. Kanskje er det der sårbarheten ligger.

I det jeg logger meg av, blir det veldig stille og tomt. Nærheten blir langt, langt borte. Og hvis jeg ikke selv er aktiv hele tiden, stilner det fort av. Ingen kommentarer, ingen meldinger. Så er jeg kanskje for sårbar. Når jeg registrerer meg på slike steder er det for å ha det morsomt. Flørte. Erstatte tap med nye vennskap, kanskje en flørt eller fjorten. Og det får jeg som regel. Noen kommer kanskje til å vare. Noen fløy forbi en kort stund. Men plutselig er det noen av innleggene og diskusjonene jeg deltar i som vekker meg. Får meg til å stille spørsmål, riste og sjekke hva som faller ut. Kjenne på tap, savn og lengsler.

Jeg begynner å innse at jeg trenger noe mer enn det jeg får her inne. Det er ikke nok med en flørt, en morsom kommentar, en pirrende PM. Jeg vil ha mer. Jeg savner å ha en flørt som innebærer at noen tar på meg – og mener noe med det. Er det det virkelige liv som kaller? Blir det for mange fantasier og illusjoner? Er jeg bare en illusjon? Jeg vet at noen ville laget et fint dikt av dette.

Jeg klarer nok ikke å si det noe finere enn min helt, Commander Cohen:

The ponies run, the girls are young,
The odds are there to beat.
You win a while, and then it’s done –
Your little winning streak.
And summoned now to deal
With your invincible defeat,
You live your life as if it’s real,
A Thousand Kisses Deep.

And sometimes when the night is slow,
The wretched and the meek,
We gather up our hearts and go,
A Thousand Kisses Deep.

Jævla lykke!

De fleste av oss er vel på en evig jakt etter lykken, i hvert fall skal jeg innrømme at jeg er det. Jeg er en hund etter lykke!

I min søken har jeg etter hvert snakket med ganske mange mennesker om lykke og hvordan man får det. Lenge trodde jeg det var snakk om å nå et slags nirvana. En slags høyere enhet.

Så får jeg plutselig hint om at jeg har for høye krav til mitt liv. At jeg var for streng med meg selv. At jeg vil bli lykkeligere hvis jeg aksepterer mer av livet jeg allerede lever. Hva slags tøyselykke skal det liksom være? En lykke hvor ikke alt er perfekt og hvor alle har det bra hele tiden?

Men det er kanskje jeg som har misforstått – igjen?

The loser standing small

Noen tanker jeg skrev etter å ha vært på kino i fjor høst. Skriveriet ble vekket til live igjen etter en kvitring nettopp.

Sammen med barn og venner benket jeg meg på første benk for å se sommerens gladfilm, Mamma Mia!

På lerretet utspilte det seg et syltynt plott, kun reddet av overraskende skuespillere og en endeløs rekke sjarmerende slagere fra min tidlige ungdomstid. Da var det jeg merket det.

I don’t wanna talk
About the things we’ve gone through
Though it’s hurting me
Now it’s history
I’ve played all my cards
And that’s what you’ve done too
Nothing more to say
No more ace to play

Jeg satt der, resiterte tekstene inni meg (hadde fått streng beskjed fra min yngste sønn om at det var dødsflaut om jeg sang så noen hørte det).

The winner takes it all
The loser standing small
Beside the victory
That’s her destiny

I was in your arms
Thinking I belonged there
I figured it made sense
Building me a fence
Building me a home
Thinking I’d be strong there
But I was a fool
Playing by the rules

Plutselig smilte jeg ikke lenger. Jeg satt der og kjente på disse tekstene. Overraskende mange av dem var melankolske, handlet om brutt kjærlighet. Tankene fløt av gårde. Smerten var til å ta og føle på. Tårene var ikke langt unna.

The gods may throw a dice
Their minds as cold as ice
And someone way down here
Loses someone dear
The winner takes it all
The loser has to fall
It’s simple and it’s plain
Why should I complain.

Så er spørsmålet. Er det på tide å ta livet opp til vurdering når du føler at de fleste tekstene i Mamma Mia snakker til deg og gjør deg melankolsk og mollstemt?

I don’t wanna talk
If it makes you feel sad
And I understand
You’ve come to shake my hand
I apologize
If it makes you feel bad
Seeing me so tense
No self-confidence
But you see
The winner takes it all

Men litt hjalp det når vi var to foreldre som tok revansjon og og sang høyt mens vi kledde på oss og våre respektive barn så beskjemmet bort og hadde mest lyst til å forsvinne i gulvet:

I’m nothing special, in fact I’m a bit of a bore
If I tell a joke, you’ve probably heard it before
But I have a talent, a wonderful thing
‘Cause everyone listens when I start to sing
I’m so grateful and proud
All I want is to sing it out loud

Den store melankoliker Jan Eggum sa en gang når han ble spurt hvordan han hadde klart å skrive så mange sterke tekster: “Me lankoli kommer du langt.” Jeg vet ikke jeg…

Absolute perfection!

Jeg sitter litt halvsløvt og ser på Store Studio. Forsåvidt interessant. Aslak Sira Myhra forteller om en nær-Maradona-opplevelse.

Ved siden av meg sitter min sønn på snart 16, nettopp hjemkommet fra venner, med Mac’en på fanget. Plutselig sier han ut av det blå: “Absolute Perfection! Har du vært i Njårdhallen? Vet du når Jim Reeves spilte der? Det var i 1964, like før han døde. Absolute Perfection!” Så skrur han av lyden på TV og setter på I love you because og står henført og hører,

Jeg kan ikke annet enn le. Men er også litt imponert. For en bredde. Riktignok har han lenge hatt hang til gammel musikk, Beatles, Animals. Iblandet litt heavy. Iron Maiden og Metallica og Led Zeppelin. Jeg er vel litt fan – synes han er en kul fyr. Særlig når han på de underligste tider av døgnet avholder Popquiz med meg som eneste deltager. Og jeg kan trygt si som godeste Finn Bjelke ville sagt det: “Er det Dummemeg som er med i dag?” Kunnskapen min som en gang imponerte han står nå til stryk – husker ikke alt lenger. I hvert fall sitter det ikke like godt som hos han – som står der med fasit og nyervervet kunnskap fra Wikipedia eller hvor han leser alt han får med seg.

Men her står han altså plutselig og snakker vakkert om en av de største ballade- og fløtesangerne fra 60-tallet. Snakker om at han er født noen tiår for sent og hører på musikk min gamle mor kunne hørt sammen med han. Holder et lite foredrag for meg om den rene stemmen til Jim Reeves. For en deilig verden. Er det noe rart man blir glad i sine barn?

I love him because…..

Nå begynner det å swinge her…

Der peip det igjen. Endelig – nå begynner det å svinge igjen.

Etter at jeg ble singel har det vært lite flørting på SMS. Lite er kanskje et understatement. Dødt er kanskje mer treffende.

Men nå er ting i gjære her. Det startet her forrige uke. Mobilen hadde vært helt stille en god stund. Vi snakker uker. Jeg tok den opp innimellom bare for å se om den pustet. Det lyste i den, men ingenting skjedde. Jeg telte på knappene om jeg skulle forsøke livreddende førstehjelp eller stoppe dens lidelser med et velrettet nakkeskudd.

Men så plutselig skjedde det. Mens jeg sto der uforberedt, med ryggen til og var opptatt med noe annet, peip plutselig telefonen. Jeg ble først litt engstelig, tenkte at det sikkert var noe trist. En fjern slektning som var død, eksen som gledesstrålende ville fortelle at hun nettopp hadde hatt den beste sexen noensinne, eller en svoger som hadde vunnet i Lotto. Men så mannet jeg meg opp og sjekket. Det viste seg at jeg hadde glemt at jeg hadde levert inn yngstemanns mobil til reparasjon og nå var den klar til henting.  Jeg leste meldingen flere ganger og syntes det var en litt flørtende tone der. Jeg er ganske god til å lese mellom linjene, men bestemte meg for å være litt kostbar og lot være å svare tilbake. Det var nok ikke noe sjakktrekk – siden har jeg ikke hørt fra henne.

Etter noen dagers stillhet skjønte jeg at det toget nok var gått – og gledet meg over at i hvert fall min sønn begynte å sende meg elskelige meldinger igjen, som: “Hvor er du nå”, “Kan vi spise på Maccern”, “Please! “, “Teiting”, osv. Men lite flørting. Heldigvis. Man skal være bra syk for å flørte med sin egen sønn!

Men i helgen bød sjansen seg på nytt. Vi svingte en tur innom vårt søte naboland, og der bor som kjent mange søte kvinner. Jeg rødmer enda ved tanken på Malin, storesøsteren til Pelle på Saltkråkan. På vei inn i Sverige tikket det inn melding om Roaming fra S Telia. En nyttig oversikt over priser på telefon- og SMS-bruk i Sverige. Hint, hint tenker jeg – rødmer nok en gang når jeg tar meg i å tenke på SMS-sex med Malin. Men forter meg å svare på SMS-en. Skal i hvert fall ikke gå i kostbarhetsfellen denne gangen. Og jippi – minutter etter piper det igjen. Samme melding fra S Telia – flørtejenta! Jeg lot det være med det, tenkte det var lurt å ikke dra den for langt.

I dag peip det igjen. Jeg har lært trikset nå. Det var fra veterinæren. Bikkja var klar til å bli hentet. 2758 kr kostet det. Men det var verdt hver krone. Synes jenta i resepsjonen smilte litt skjelmsk når jeg kom. Og jeg er overbevist om at hennes “Ha det fint” ble sagt med litt ekstra klang i stemmen. Men jeg svarer ikke på SMS-en før i morgen. Hun skal ikke føle seg for sikker på hvor hun har meg.

Deilige liv! Thank God for SMS…

Balansekunst

Så sitter jeg her igjen. Tom i hodet som jeg noen ganger blir når jeg leser bøker som griper og overrasker. Jeg fikk stukket boken i hånden av en venninne for noen uker siden, etter først å ha fått den anbefalt av flere.

Nå har ikke jeg for vane å skrive bokanmeldelser. Til det blir de ofte for personlige. Ikke dusinbøkene. De kommer og går igjen. Men disse bøkene som griper noe i meg. Som kanskje påvirker livet mitt. Og jeg skal ikke gjøre det nå heller.

Det samme mønsteret gjentar seg. Fascinasjonen av god skrivekunst som driver meg fra side til side. I høyt tempo. Ønsket om å komme lengst mulig før jeg må legge den fra meg igjen. Togturene til og fra jobb som plutselig blir altfor korte. Kveldsstundene i sengen som ofte blir for sene. Så begynner jeg å innse at slutten nærmer seg. At besøket i denne andre tilstanden snart er over. Lesestundene blir mer hellige. Farten senkes, konsentrasjonen økes.

Som i morges når jeg våknet tidlig. Så bort på boken og hadde lyst til å fortsette. Finne ut av. Innså at om jeg gjorde det, ville jeg antakelig bli ferdig med den før jeg ga meg. Jeg fikk rett. Jeg sitter her, tom i hodet. Ferdiglest.

Måtte ta en liten pause underveis. Legge den fra meg. Det gikk for fort. Tok meg en dusj mens jeg tenkte over hvor historien var på vei. Hvor den kunne være i ferd med å ende. Jeg ville ikke dit. Samtidig som jeg lengtet etter å finne det ut. Måtte klare hodet og tenke etter om jeg kunne trekke noen personlig lærdom ut av den. Forvirrede tanker.

Så satte jeg meg i sofaen i morgenstillheten. Tok for meg de siste sidene. Ikke med glede. Historien var ikke lenger ord på et papir. Det var ikke lenger bare en godt skrevet historie. Det var en avskjed. En trist avskjed og jeg kunne ikke gjøre noe for å forhindre den, forandre den.

Så sitter jeg her da. Med alle mine forvirrede tanker. Om livskvalitet, mot, motgang. Sammenligningen med eget liv. Mine små snubletråder i livet. Som hovedpersonen i min favorittfilm, Mitt liv som hund sier det: “Det gäller att jämföra”, mens han tenker på hunden Laika som de sendte ut i rommet uten en gang å sende med nok mat så hun kunne overleve turen. Mens han faktisk var ganske heldig i sitt liv. Uten far og med en mor som ligger døende av tuberkulose og en storebror som alltid erter.

Og det eneste jeg kommer på er Høybråten etter KrF’s årsmøte. Kom deg ned av din eiegode høye hest og Les Balansekunst av Rohinton Mistry, åpne øynene og få litt perspektiv på livet ditt.

Men jeg? Vi får se. Jeg plukket kanskje opp et og annet jeg også…